Abonner nå

Lotteriet med bare vinnere

I januar fikk 100 000 tilfeldig utvalgte nordmenn mellom 20 og 35 år et brev fra Skatteetaten: de var trukket ut til Stoltenbergs såkalte skattelotteri. For tilhengere av empirisk fundert politikk er dette et lotteri med bare vinnere. Gevinsten ligger i å endelig få kunnskap om hvorvidt lavere skatt på arbeid faktisk reduserer utenforskap blant unge, et samfunnsproblem som både er stort og økende.

Et minst like stort problem for Norge er kostholdsrelaterte sykdommer. Overvekt og fedme kostet oss opp mot 238 milliarder kroner i samfunnskostnader i 2022 ifølge en rapport fra Menon Economics, riktignok finansiert av Novo Nordisk[1]. Likevel betaler vi samme MVA på all mat, enten det er spinat, spagetti eller sjokoladepudding vi legger på kassebåndet.

At sunne og usunne varer beskattes likt er en ubrukt mulighet. Med registerdata i verdensklasse, en særegen geografi og et sentralisert dagligvaremarked har Norge forutsetningene for å måle effekten av incentiver på kosthold. Hva med et Stoltenberg-eksperiment for handlevogna?

Kunnskap uten konsekvens

HUNT-undersøkelsene i Trøndelag har fulgt de samme lokalsamfunnene i fire tiår, og kurven peker bare én vei. Midt på 1980-tallet hadde under én av ti voksne fedme, mens i den siste runden, avsluttet i 2019, var andelen mer enn tredoblet[2]. Folkehelseinstituttet anslår nå at over halvparten av norske menn og nesten halvparten av norske kvinner har overvekt eller fedme, og blant menn i 40-årene har bare én av fire normalvekt[3].

Det skorter ikke på kunnskap om hva vi bør spise mer og mindre av. Helsedirektoratets kostråd er godt funderte, enkle å forholde seg til og tilgjengelige med et par tastetrykk. Siden 2006 har faget mat og helse gitt norske skoleelever obligatorisk undervisning i helsefremmende matlaging, samtidig som Nøkkelhullet pryder godt over tusen produkter i butikkhyllene for å dulte oss mot sunne valg underveis i handleturen.

Mer informasjon gir ikke nødvendigvis mer opplyste forbrukere. Kostholdsråd fra sosiale medier og tabloider peker ofte i helt andre retninger enn de faglige anbefalingene, og en oppmerksomhetsøkonomi som belønner det kontroversielle fremfor det nøkterne gjør det vanskeligere for oss å skille signal fra støy.

Problemet er at uansett om man mener vi har for lite, for mye eller tilstrekkelig informasjon, er det mye som tyder på at kunnskap alene ikke er nok. Om vi antar at nordmenn i dag vet mer om sunn mat enn før, trenger vi bare se på HUNT-tallene for å innse at det ikke hjelper nok. Forskningen peker i samme retning: da en australsk forskergruppe i 2014 gjennomgikk 29 kostholdsstudier, fant de at sammenhengen mellom ernæringskunnskap og hva folk faktisk spiser er gjennomgående svak. Kunnskap alene ser ut til å forklare godt under ti prosent av variasjonen i kostholdet vårt.

Tobakk lærte oss den samme leksa. I begynnelsen av 1970-tallet røykte om lag halvparten av norske menn daglig. Informasjonskampanjene begynte allerede på 1960-tallet, men det var først da myndighetene grep inn med reklameforbud, avgifter og røykeforbud innendørs at røyketallene falt for alvor. I dag er andelen daglige røykere under 8 prosent[4]. Ingen av enkelttiltakene kan ta æren alene, men både teori og empiri viser at regulering og incentiver endrer atferd på en måte informasjon alene ikke klarer.

Prisene virker

I dag betaler norske forbrukere 15 prosent MVA på all mat og drikke i dagligvarebutikken, uavhengig av ernæringsverdi. Sunn og usunn mat beskattes likt, og dagligvarekjedene har ingen grunn til å endre på det: de priser varer ut fra marginer, ikke folkehelse. I praksis finnes det ingen mekanisme som gjør sunnere valg billigere. Data fra utlandet tyder på at dette er en forspilt mulighet.

Da Mexico i 2014 la en avgift på sukkerholdige drikker, falt forbruket med nesten 6 prosent det første året. Blant de fattigste husholdningene – som også bærer den tyngste sykdomsbyrden – var nedgangen hele 12 prosent. I en egen beregning har forskere anslått at avgiften kan forebygge 189 000 nye diabetestilfeller i Mexico over et tiår[5].

Storbritannia valgte en annen tilnærming, med en trinnvis innføring av brusavgift fra 2018: jo mer sukker, jo høyere avgift. Før avgiften i det hele tatt trådte i kraft hadde produsentene endret oppskriftene for å slippe under avgiftsgrensene, og andelen drikkevarer over den høyeste sukkergrensen falt fra 52 til 15 prosent av markedet. Sukkerinnholdet i de berørte produktene sank med 46 prosent[6].

Mønsteret gjentar seg. Da Ungarn i 2011 avgiftsla ferdigmat og sukkerholdige drikker, endret rundt 40 prosent av produsentene oppskriftene for å komme under grenseverdiene. Sør-Afrikas sukkeravgift fra 2018 ga tilsvarende respons. Avgifter endrer altså ikke bare hva forbrukere kjøper, men også hva produsentene lager.

Eksemplene over handler om å gjøre usunne valg dyrere. Men hva med den andre siden: å gjøre sunne valg billigere? En meta-analyse publisert i Lancet Planetary Health i 2024 fant at 20 prosent prisreduksjon på frukt og grønnsaker økte kjøpet med rundt 17 prosent[7]. Subsidier ser ut til å virke minst like sterkt som avgifter.

Resultatene er riktignok ikke entydig positive. Danmark innførte verdens første fettavgift i 2011 og skrotet den etter ett år. Danskene handlet over grensen til Sverige og Tyskland, administrative kostnader spiste ti prosent av inntektene, og arbeidsplasser gikk tapt. Forskning publisert etter avviklingen viste likevel at forbruket av mettet fett sank – det vil si at avgiften lyktes fra et kostholdsståsted[8]. Berkeley i California opplevde en variant av det samme: effekten av byens brusavgift ble uthulet da innbyggerne handlet over kommunegrensen[9]. Og selv der forbruket av avgiftsbelagte produkter går ned, er det ikke sikkert at kostholdet som helhet blir bedre. Forbrukere kan bytte til andre usunne alternativer.

Det finnes altså en rekke eksempler på vellykket bruk av statlige incentiver for å påvirke kostholdsvalg, men eksemplene er smale av natur: en avgift eller subsidie legges typisk på én eller noen få produktkategorier, og man ser en observerbar effekt. Ingen har over tid målt effekten av å gjøre sunne valg billigere og usunne valg dyrere på tvers av matvaregrupper samtidig. Det er forståelig, siden tiltakene er enklere å gjennomføre og effekten lettere å måle når man holder seg til noen få produkter. Siden dårlig kosthold handler om langt mer enn brus og godteri, er det grunn til å spørre om vi kan designe et bredere eksperiment som favner hele handlevogna.

Fra kostråd til prislapp: et forslag

Norge har infrastrukturen for å gjennomføre et bredere forsøk på en måte som både er billig og målbar: Helsedirektoratets kostråd, som deler matvarer i «spis mer av» og «begrens». Inndelingen er faglig forankret, oppdateres jevnlig og er kjent for de fleste nordmenn. Nøkkelhullet omsetter den til målbare grenseverdier for 33 produktgrupper i butikkhyllene. Det eneste som mangler, er at inndelingen gjenspeiles i prisen.

Et enkelt forslag: la MVA-satsen følge kostrådene. Matvarer Helsedirektoratet anbefaler mer av som frukt, grønnsaker, belgfrukter, grove kornprodukter og fisk får lavere sats enn dagens 15 prosent. Matvarer de anbefaler å begrense får en høyere sats enn 15 prosent. Alt imellom beholder dagens sats.

Kriteriene trenger ikke oppfinnes fra bunnen av. Nøkkelhullet bruker allerede ernæringsgrenser for 33 produktgrupper til å avgjøre hvilke varer som får bære det grønne merket i butikkhyllen. Tilsvarende terskelverdier kan avgjøre MVA-satsen: øvre grenser for tilsatt sukker, mettet fett og salt, og nedre grenser for fiber. Produkter som oppfyller alle kravene samtidig, kvalifiserer til lavere sats. Produkter som overskrider tersklene, for eksempel søte frokostblandinger, bearbeidet kjøtt med mye salt, eller snacks med høyt fettinnhold, får en høyere sats. Dermed holder det ikke å senke sukkerinnholdet mens salt og fett forblir like høyt, og produsentene kan bare oppnå lavere sats ved å endre oppskrifter på en måte som faktisk leverer en helsegevinst.

Et slikt opplegg kan designes slik at staten forventes å gå i null: det man tar inn på dyrere usunne varer brukes til å gjøre sunne varer billigere. Ifølge en ekspertrapport bestilt av Helse- og omsorgsdepartementet (2024) er en slik kombinasjon av avgift og subsidie dokumentert å ha stor effekt på folkehelsen og virke sosialt utjevnende, blant annet fordi subsidiesiden demper den økonomiske belastningen en ren avgift ville hatt[10]. Det er riktignok en «risiko» for at forbrukerne responderer sterkere på subsidiene enn på avgiftene, slik at staten ender opp med å subsidiere sunn mat netto. Forsøket vil gi en pekepinn på hvor store disse subsidiene blir, slik at man kan vurdere hvor mye man er villig til å betale for en sunnere befolkning over tid.

I praksis krever forsøket en forsøkslov vedtatt av Stortinget som hjemler de differensierte satsene, at Helsedirektoratet vedlikeholder klassifiseringen i tråd med kostrådene, og at dagligvarekjedene pålegges å dele anonymiserte kassedata for måling.

Der ingen skulle tro at noen kunne grensehandle

Der Stoltenbergs skatteeksperiment trekker ut deltakere over hele landet, vil dette neppe fungere godt for et MVA-eksperiment. Mat handles per husholdning. Om bare én i en familie trekkes ut, kan hun stå for innkjøpet av frukt og grønt til redusert pris, mens partneren handler resten til vanlig sats.

Ved å gjøre det individuelt på landsbasis går man samtidig glipp av muligheten til å måle hvordan markedet, altså butikkene, reagerer på de endrede satsene. Trekkes derimot bestemte lokalsamfunn ut, vil butikkene måtte tilpasse seg for alle kundene. Da kan vi også måle effekter vi ikke hadde fanget opp om bare enkeltpersoner i handlekøen fikk differensierte priser i kassa. Derfor bør et MVA-forsøk på mat trekke ut personer innenfor et geografisk område – for eksempel en kommune.

Vi har en rekke kommuner der dette kan la seg gjennomføre langs vest- og nordkysten, der ferja er hoveddøren til fastlandet. Risikoen for at eksperimentet vil ødelegges av handelslekkasje er omtrent så lav som den kan være i et europeisk land, og disse kommunene har de samme kostholdsrelaterte utfordringene som resten av landet.

I tillegg er flere av disse kommunene blant landets mest velstående. Dette gjør forsøket til en konservativ test: husholdninger med høy inntekt er normalt lite følsomme for endringer i matvarepriser, av den enkle grunn at mat utgjør en liten andel av budsjettet deres. Om prisendringer påvirker innkjøpsmønsteret selv her, er det god grunn til å tro at effekten vil være sterkere i befolkningen ellers. Mexico-dataene nevnt tidligere peker i samme retning: de fattigste husholdningene responderte sterkest.

En annen fordel Norge har utover geografi er datakvalitet. Tre dagligvarekjeder kontrollerer nesten hele markedet, og kassedata fra disse gir et tilnærmet komplett bilde av alle dagligvarekjøp i forsøkskommunene, der endringer i kundenes handlevogn kan måles kontinuerlig bare vi pålegger dem å dele data. Fordi kassedataene kan kobles anonymisert med offentlige datakilder som inntekts- og utdanningsregistre fra SSB, ytelsesdata fra NAV og Reseptregisteret, kan forskerne undersøke ikke bare om prisene endrer handlevogna, men for hvem: responderer lavinntektshusholdninger sterkere? Endrer høyt utdannede handlevanene like mye som lavt utdannede når inntekten er den samme?

Innvendingene

En forutsigbar innvending til et slikt forsøk er at staten ikke bør blande seg inn i hva folk spiser. Allikevel: vi har Vinmonopol, tobakksavgifter og reklameforbud for alkohol – alle mer inngripende tiltak som de fleste aksepterer. Subsidiesiden av regnestykket gjør samtidig frukt, grønnsaker og fisk billigere, noe som utvider handlingsrommet for dem som i dag velger bort sunne alternativer fordi de ikke har råd.

En relatert bekymring er at høyere avgift på usunne varer rammer lavinntektsfamilier hardest, fordi de bruker en større andel av inntekten på mat og gjerne også mer på de produktene som vil bli dyrere. Kombinasjonen av avgift og subsidie er dokumentert å kunne dempe denne effekten, men nøyaktig hvordan fordelingsvirkningene slår ut i praksis, er nettopp et av spørsmålene forsøket kan besvare. Ved å legge forsøket til velstående kystkommuner berøres færrest mulig av dem det gjelder under selve forsøksperioden.

Man kan også innvende at folk bare bytter til andre usunne alternativer når prisen øker. Erfaringen fra enkeltstående avgifter gir grunn til bekymring: dyrere brus kan bety mer juice med like mye sukker. Et godt klassifiseringssystem hjemlet i Helsedirektoratets kostråd fanger opp nettopp dette ved å vurdere flere næringsstoffer i kombinasjon. Når en vare må under terskelverdier for tilsatt sukker, mettet fett og salt samtidig for å kvalifisere til lavere sats, er det vanskelig å bytte til noe billigere uten at det faktisk er sunnere.

Hva venter vi på?

Skatteforsøket til Stoltenberg viste at Norge er villig til å teste ut empirisk fundert politikk. Et MVA-forsøk kan designes provenynøytralt fra start, det vil si at avgiftene kan finansiere subsidiene, og det kan gjøres geografisk avgrenset, tidsbegrenset og reversibelt.

Forsøket kan selvsagt vise at prisendringer ikke påvirker handlevogna nok til å rettferdiggjøre omleggingen, eller at det vil koste mer enn det smaker å endre atferden til norske forbrukere. Dette er også verdifull kunnskap.

Norge har verdens beste registerdata, et ekstremt konsentrert dagligvaremarked og en geografi som gjør kontrollerte forsøk mulig. Vi har prøvd informasjonskampanjer, vi har gjort Heimkunnskap til mat og helse, vi har innført Nøkkelhullet, og vi har lansert kostrådene, men kostholdsutfordringene våre har økt i takt med formaningene.

Vi er i gang med å eksperimentere med skatten – la oss gjøre det samme med handlevogna.

[1] Menon Economics (2023). «Overvekt og fedme i Norge: Omfang, utvikling og samfunnskostnader.»

[2] HUNT forskningssenter, NTNU. HUNT1–HUNT4 (1984–2019).

[3] Folkehelseinstituttet (2023). «Overvekt og fedme i Noreg.» Folkehelserapporten.

[4] Folkehelseinstituttet (FHI) / SSB: Tobakksbruk blant voksne.

[5] Colchero, M.A. et al. (2016). BMJ, 352:h6704. Diabetesmodellering: Sánchez-Romero, L.M. et al. (2016). PLOS Medicine.

[6] Pell, D. et al. (2021). BMJ, 372:n254. HM Treasury / HMRC (2024). «Soft Drinks Industry Levy – review.»

[7] Huangfu, P. et al. (2024). Lancet Planetary Health, 8(3): e197–e212.

[8] Smed, S. et al. (2016). European Journal of Clinical Nutrition, 70. Jensen, J.D. & Smed, S. (2013). Food Policy, 42.

[9] Lee, M.M. et al. (2019). PLOS Medicine.

[10] Helse- og omsorgsdepartementet (2024). Effektive kosthaldstiltak.

Løpebølgen skyller over landet som en flodbølge. Ifølge NRK settes det deltakerrekord på deltakerrekord i mosjonsløp, appen Strava er rekordpopulær, og attpåtil har Vita og Wanda kastet seg på trenden.

Midt i løpetsunamien er en urgammel aktivitet i ferd med å bli skylt vekk fra språket vårt.

Vi skrur tiden tilbake til 1970-tallet. En rekke bølger skyller over landet etter tur. Radikaliseringsbølgen i Arbeiderpartiet etterfølges av innvandringsbølgen og høyrebølgen, samtidig som både hippie- og feministbølger herjer.

I det skummende farvannet av bølger dukker det opp en bølge som skulle sette varige spor: den første joggebølgen.

Vi har sluttet å jogge

Anført av Grete Waitz jogger nordmenn seg fra 70-tallet og inn i 80-tallet. Waitz vinner New York City Marathon ni ganger mellom 1978 og 1988 og setter en rekke løperekorder, samtidig som deltakelsen i norske mosjonsløp når rekordhøye nivåer.

Plutselig hadde en hel nasjon tatt på seg joggeskoene.

Høres kjent ut?

Vel, det er en grunnleggende forskjell på dagens bølge og Waitz’ bølge.

Nordmenn har nemlig gjennomgått en bemerkelsesverdig forandring. For der 70- og 80-tallet hadde sin joggebølge, har vi nå en løpebølge.

Vi har sluttet å jogge – nå løper vi i stedet.

Løpesko overalt

Ser man på antall Google-søk per måned for søkeordene «løpe» og «jogge» ser man at førstnevnte har rast fra, mens «jogge» har sakket akterut som en melkesyresprengt Strava-streber i veiskulderen på en «rolig» løpetur.

Det Norske Akademis Ordbok definerer løping som å «bevege seg raskt til fots uten at begge føtter berører bakken samtidig». Jogging defineres som løpingens mer bedagelige fetter, en aktivitet der man «løper i moderat tempo og uten stor anstrengelse».

Et besøk i sportsbutikken bekrefter tendensen: joggeskoene fra Waitz’ tid er nå blitt løpesko. Overalt.

Er det slik at dagens nordmenn løper raskere og anstrenger seg mer enn de gjorde tidligere?

Løper neppe raskere

Det er umulig å finne folkehelsedata som støtter denne påstanden, med forbehold om at de som løper (eller jogger, om du vil) sikkert er noe sprekere enn det store gjennomsnittet som disse dataene representerer.

Men den typiske nordmannen anstrenger seg ikke mer enn før, løper neppe raskere enn før, og gjennomsnittskondisjonen er sannsynligvis vesentlig dårligere enn da løpebølge het joggebølge.

Dermed står én forklaring igjen som den mest plausible:

Den typiske nordmannen løper ikke raskere enn før. Han har bare blitt flinkere til å pynte på virkeligheten.

Forvandlet til løpere

Joggerne har ikke forsvunnet, men tidsånden har på magisk vis forvandlet dem til løpere. Prestasjonssamfunnet vårt har rett og slett gitt dem en språklig botox-injeksjon.

Og for all del, om statusheving via språket kan bidra til å få flere i aktivitet ønskes utviklingen mer enn velkommen.

Løp i vei.

Men neste gang du drar ut på løpeturen din, husk på alle som har jogget der før deg – antakelig i omtrent samme tempo.

Denne teksten ble opprinnelig publisert i Nettavisen 17. mai 2024.